Pinnestolens historie

Pinnstol-oljad-ek

Nirvan Richter, februar 2013

En sommerdag i 1939 besøkte Carl Malmsten Finströms gamle kirke på Åland sammen med en gruppe elever. I sakristiet så de en rekke innbyrdes ulike pinnestoler. Hendelsen beskrives av Gunilla Kindstrand i Möbler Människor (2009); En av elevene får i oppgave å ta en av stolenes mål, tegne den og tilpasse den for serieproduksjon. Resultatet blir svært vellykket, og mesteren Malmsten ble nesten fornøyd. Han gjør noen mindre endringer i elevens skisse og begynner så å produsere den i fabrikk. Stolen Lilla Åland blir umiddelbart en suksess. /-/. På 1940-tallet var relasjonen mellom mester og elev strengt regulert og for de fleste var det en selvfølge at Malmsten skulle ha retten til elevens arbeid.

Jeg begynte å interessere meg for historien i 2010 i forbindelse med at Malmstens stiftelse gjorde gjeldende at Norrgavel Pinnstol var alt for lik Lilla Åland. Fra mitt arbeide som ansvarlig for jubileumsutstillingen til Carl Malmstens hundreårsminne i 1988 husket jeg ryktet om hvordan Lilla Åland hadde kommet til. Jeg ringte Olle Pira, forhenværende rektor ved Carl Malmsten verkstedskole som kunne fortelle at eleven, Sven-Erik Fryklund (arkitekt, 1921-2003) ble både skuffet og sint på Carl Malmsten for at han hadde tatt æren for Lilla Åland. Det ble slutten på deres samarbeid og Fryklund skapte sin egen pinnestol som han døpte Haga etter Hagafors stolfabrik.

I 1978 begynte KF sammen med Svensk Form å utvikle BAS-møbler som skulle kjennetegnes av god funksjon og tidløs form for en enklere, friere og mer solidarisk livsstil. Monica Boman skriver i tidsskriftet Form nr 5/1978 at «Pinnestolen tilhører de svenske ur-stolene og er en selvfølge i et basisprogram som dette». KF startet nyproduksjon av Sven-Erik Fryklunds gamle stol Haga under navnet Pinnstol BAS og Ami Lindkvist, sortimentsplanlegger på KF Interiør fra 1981, forteller at KF solgte både Lilla Åland og Pinnstol BAS parallelt. Tidlig på 1980-tallet overtok Wigells stolfabrik produksjonen. Uno Wigell, VD 1975-2002, forteller at Haga gjennomgikk noen mindre forandringer i årenes løp, blant annet antall ryggpinner og setets skåleform. Det var Carl Johan Wigell som allerede i 1868 startet serieproduksjon av urtypen av svenske pinnestoler.

Stol i trä

Fra bondeauksjoner i Dalarna husker jeg utallige varianter av Wigell-typen med sterkt skålet sete og rikelig med “allmue-dreininger”. Selv har jeg i alle år båret på en drøm om å lage den Perfekte Pinnestolen. Jeg er oppvokst med pinnestoler. Fra hverdagsmåltidene på 1950-60-talet har jag sterke kroppsminner av spinkle svartmalte “folkhemsvarianter” – stolene var fantastisk lette, men ulempen var at de ikke tålte stort, faren min fikk ofte lime sammen et virvar av ryggpinner (jevntykke rundstaver) og ben i det tynne setet. Man satt OK, men ikke mer…. gled frem på setet. Senere ble det innkjøpt fire pinnestoler i bjørk i omtrent samme størrelse og volum, men mer allmue – stabile og skikkelig laget, men kjønnsløst stive og med tresmak som gjorde at de raskt ble komplettert med tykke sitteputer. Da jeg flyttet hjemmefra investerte jeg i fire Lilla Åland-stoler, en av mine favorittikoner. Men min drøm levde videre .. jeg opplevde Lilla Åland, navnet til tross, som for stor og bakoverlent. Det bidro til at jeg den ytterste ryggpinnen brakk en gang og måtte byttes ut.

Inspirasjonen til Norrgavels Pinnstol var en nærmest hellig enkelhet bestående av like deler allmuesnekkeri, funksjonalistisk ingeniørkunst og svensk grace fra 1900-tallets første halvdel.

Målet var veldig tydelig; skissebøkene mine inneholder mange utkast og jeg visste i kroppen hva som kunne forbedres, hvordan en pinnestol skulle oppdateres for å bli Norrgavel Pinnstol.

Da jeg for mange år siden besøkte Wigells stolfabrikk ble jeg slått av hvor mange ulike pinnestoler som fantes og prøvesatt meg frem til noen favoritter. Jeg ble bedt om å formgi en egen. For ikke å gå over bekken etter vann tok jeg utgangspunkt i sittekurven – vinkelen mellom sete og rygg, skålning og ryggstøtte – til en av favorittene. Vi bruke ryggpinner og ben som allerede fantes i produksjon. Jeg ville ha en nett og lett stol og skallet av så mye materiale som mulig i setet, ga den en smekrere profil samt flyttet inn og vinklet benene. For å gjøre stolen enda bedre å sitte i gjorde jeg ryggstykket bredere. Ryggen er grafisk tydelig; baksiden er parallell med ryggvinkelen, forsiden er kileformet, overside og underside er rette og parallelle.

Det er unektelig skjebnens ironi … det viste seg nemlig at den favoritten jeg falt for i Wigells samling var nettopp Fryklunds Haga som senere ble KF’s BAS-stol. Jeg ble ganske paff ikke minst fordi at hele ideen med KF’s BAS-møbler har vært en av mine viktigste forbilder i visjonen om Norrgavel. At det er et slektskap mellom stolene, er ikke lengre et mysterium; uten eleven Fryklunds fagkunnskap hadde verken Lilla Åland eller Norrgavels Pinnstol sette dagens lys – en heder post mortem til Sven-Erik Fryklund er virkelig på sin plass.