Men å ta hånd om malingen selv i boligens kjelleretasje var ingen holdbar løsning. Dessuten kjentes ikke den tyske naturfargen helt rett. Da kom Nirvan til å tenke på artikkelen fra 1990. Nysgjerrigheten på eggoljetempera som Milis beskrev med slik overbevisende entusiasme, våknet og vokste. Nirvan ringte opplysningen og fikk telefonnummeret til Milis. Etter å ha beskrevet sitt ærende svarte Milis at det var pussig at han skulle ringe akkurat da – hun skulle nemlig til Lund allerede dagen etter. For første gang på to år. For en tilfeldighet! Og da Milis kom hjem til huset i Lund som Nirvan bodde i den gangen får hun øye på et skap og utbryter: «Er det DU som har laget det skapet?» Ja, for skapet hadde Nirvan laget mens han tok sin møbelsnekkerutdannelse og det ble vist på en utstilling på Läckö slott. Og den utstillingen hadde Milis besøkt, merket seg skapet og kjente det umiddelbart igjen da hun kom hjem til Nirvan. I og med dette møtet ble et flerårig samarbeid mellom Norrgavel og Ovolin, malingbedriften som Milis grunnla, innledet. Hun kom feiende inn i Nirvans liv med sin sterke personlighet og åpnet dører til en helt ny måte å se på maling på.
– Tidligere hadde jeg vært interessert i farger på et intellektuelt og teknisk plan, men forstod der og da at mine fargekunnskaper var uhyre basale. For meg var farger NCS-nummer. Milis introduserte meg for et helt nytt tankesett. Hun så farger mer som et skulpturalt materiale, som en opplevelse man kan skulpturere frem. Ikke som en platt overflate, men mer som en materialitet som man kan arbeide frem romsvolumer med. Hun laborerer gjerne med forskjellige fargenyanser samtidig for å oppnå en sterkere lysfornemmelse i rommet. Milis lever farger. Hun ER farger. Hun har et utrolig fargesyn som ikke bare er følelsesmessig, men også analytisk, sier Nirvan.
“For meg var farger NCS-nummer. Milis introduserte meg for et helt nytt tankesett.”
Og Nirvan stolte veldig på Milis. Det kjentes helt naturlig å eksperimentere med den rene eggoljetemperaen på Norrgavels møbler og samtidig gi den tyske naturmalingen på båten. Men å begynne å male møbler med eggoljetempera var litt av en utfordring som blant annet bestod i å velge farger som oppførte seg håndterbart og som dessuten hadde fornuftige oksideringstider. Denne malingstypens egenskaper varierer nemlig avhengig av hvilket pigment som inngår i respektive farge. Et forskningsprosjekt ble innledet sammen med høyskolen i Växjö der man testet forskjellige måter å få malingen til å oksidere raskere på. Da furuolje ble tilsatt viste det seg at malingen ble lettere å håndtere, dessuten bel oksideringstiden kortere. Men eggoljetemperaens langsomme oksidering har også sine fordeler. Det gir en meget holdbar overflate som ikke flasser eller sprekker. Malingen slites i stedet som følge av slitasje og får på den måten en vakkert patinert overflate.
Men Milis var også kunnskapsrik når det gjaldt tekstiler og lin var et favorittmateriale. Norrgavel begynte å kjøpe inn ulikt grove linstoffer fra linveverier og lot disse farge inn av svenske fargerier. Det var Milis som satt fargene. Linstoffene ble siden brukt til duker og sengetøy og til å kle Norrgavels stoppede møbler. På Nirvans kontor står en dagseng med pute trukket med et av stoffene fra den tiden. Den blålilla fargen er like vakker i dag som den var for tre årtier siden da puten fikk sitt trekk. Og stoffet ser fantastisk ut tross alle års flittige bruk.
“en blålilla fargen er like vakker i dag som den var for tre årtier siden da puten fikk sitt trekk.”
Det tette samarbeidet mellom Milis og Norrgavel fortsatte frem til tusenårsskiftet da de yrkesmessig gikk hver for seg.
