• Vann, blader og litt tid: Om sanser, vaner og personlige ritualer

    norregavel_yuichi_024

    Å brygge te er en enkel handling. Vi varmer vann, lar tebladene trekke og heller teen i en kopp. Likevel er det mye å oppdage i noe vi kanskje gjør flere ganger om dagen.

    Duften av de tørre bladene forandrer seg når de møter vannet. Fargen skifter, fra nesten gjennomsiktig til ulike nyanser av grønt, gult eller rav. Den første slurken kan være mild, mens neste brygging av de samme bladene gir en annen smak. Hvor varmt vannet er, hvor mye te vi bruker, og hvor lenge vi venter, har betydning.

    For den som ønsker å bli bedre kjent med teen sin, kan det være interessant å begynne med nettopp disse små variasjonene. Hva skjer hvis vannet får avkjøles litt før det helles over bladene? Hvis vi bruker flere blader, men lar dem trekke kortere? Eller hvis vi brygger de samme bladene flere ganger?

    Det finnes lange tradisjoner og stor kunnskap om hvordan te dyrkes, tilberedes og drikkes. Men et personlig ritual trenger ikke å følge et bestemt mønster. Det kan vokse frem gjennom nysgjerrighet, gjentakelse og en følelse for hva man selv liker.

    For keramikeren Yuichi Romita ble dette tydelig da han kom i kontakt med io tehus i København. Til tross for fire år som lærling i Japan hadde han ikke utviklet noen spesiell vane med å drikke te. Den tradisjonelle teseremonien var noe han satte pris på, men opplevde som for regelstyrt for sin egen hverdag. Gjennom io oppdaget han en friere og mer personlig måte å nærme seg teen på, med rom for å prøve seg frem.

    Det er også en tilnærming som ligger nær arbeidet hans med keramikk. Til Norrgavel har Yuichi skapt en shiboridashi, en tradisjonell japansk tebrygger med en lav, vid form og et tilhørende lokk. Sammen med en vedfyrt kopp i villleire fra Jylland og et brett i eik danner den en liten samling gjenstander for te.

    Møbler fra Norrgavel
    Møbler fra Norrgavel

    En shiboridashi er enkel i sin konstruksjon, men formen er nøye gjennomtenkt. Tebladene legges direkte i den åpne skålen, og varmt vann helles over. Når teen skal serveres, holder lokket bladene tilbake mens drikken renner ut gjennom en liten åpning mellom lokket og kanten på skålen.

    Åpningens størrelse og form har betydning. Den må være smal nok til å holde bladene tilbake, men samtidig la teen renne ut uten at det tar for lang tid. En vellaget shiboridashi gjør det mulig å helle av teen raskt og jevnt, noe som er særlig nyttig når man brygger flere korte omganger på de samme bladene.

    Den vide formen gjør det også lett å komme nær tebladene. Allerede før vannet helles på, kan vi betrakte formen, fargen og strukturen deres og kjenne duften av de tørre bladene. Når det varme vannet møter keramikken, høres en svak risling. Bladene begynner å bevege seg, folder seg langsomt ut og avgir nye dufter. Vi ser hvordan vannet skifter farge og hører lyden når teen helles i koppen. Også mellom bryggingene er det noe å oppdage: hvordan bladene har forandret seg, hvordan de dufter nå, og hva de fortsatt har igjen å gi.

    Det er en måte å tilberede te på som lar oss komme nær både råvaren og selve handlingen.

    Også gjenstandene vi velger, påvirker opplevelsen. En kopp kan være tynn og lett, en annen tung og grov. Formen avgjør hvordan den ligger i hånden, hvordan varmen kjennes, og hvordan vi drikker av den. Et brett gir plass til det vi trenger. Med tiden finner vi våre favoritter, noen ganger av andre grunner enn vi først hadde forestilt oss.

    Kanskje er det nettopp dette som gjør et ritual personlig. Det trenger ikke å være spesielt høytidelig, ta lang tid eller være likt hver gang. Noen dager brygger vi te mens vi gjør noe annet. Andre ganger blir det en anledning til å sette seg ned, kjenne etter og følge med på hvordan smaken utvikler seg.

    Det kan være nok med vann, noen teblader og en kopp man liker.